I dag ble jeg utfordret til å skissere mulige effekter av viruset på norsk økonomi og hva de egnete tiltakene kan være.

Slik det nå ser ut kan viruset og dets effekter ramme norsk økonomi på en rekke måter; 1) Effekten av sykdommen som sådan og av de direkte kostnadene ved å bekjempe den, 2) Effekten av karantenetiltak, fravær fra arbeid o.l., 3) Effekten av sykdomsbekjempende tiltak, stengninger og avlysninger, 4) Effekten av redusert eksport og leveransekjedeproblem, og 5) Effektene av nedgangen i prisen på olje- og gass, herunder effekten på leverandørindustrien.


1.Bakgrunn

Figur 1

Det er umulig i dag å si hvordan sykdommen og tiltakene for å bekjempe den vil bre seg. Viruset sprer seg tydeligvis raskt og bredt med tragiske effekter. Tallene for dødelighet og bildet av hvordan sykdommen rammer spriker enormt, helt fra dramatiske nivå til nivå sammenlignbare med de mest alvorlig «influensaepidemiene». 

I Kina har per. 10. mars antall nye tilfeller tilsynelatende stabilisert seg og myndighetene iverksetter tiltak for å restarte økonomien. I Italia fortsetter spredningen og antall døde er høyt. 

Mer informasjon om sykdommens spredning og sykdomsforløp kan trolig ventes i løpet av de første ukene.

Dette vil være viktig idet vi ser mye irrasjonalitet i tiltakene så langt. Som et eksempel; forebyggende tiltak er ikke iverksett på et antall steder sykdommen kan ramme spesielt hardt, f.eks. på alders- og sykehjem, mens dramatiske tiltak er iverksatt i forhold til noen av de mest motstandsdyktige gruppene.


2. Lærdommer om økonomiske krisers alvorsgrad

Verden har vært igjennom et halvt dusin situasjoner med børsnedgang og resesjon de siste tre tiår, med den globale finanskrisen i 2008 og 2009 som den mest alvorlige globalt, eurokrisen 2011-12 som spesielt alvorlig i Europa og «oljebremsen» etter 2014 som spesielt alvorlig for Norge, se figur 1.

I alle tilfellene var det som utløste problemene alvorlig (låneboblen i USA, statsunderskuddene i EU og oljeprisfallet). Mer alvorlig var dog dynamikken som ble utløst (innfrysingen av markedene i 2008 etter fallet av Lehman Brothers, kollapsen av Hellas og de andre PIGS-landene, aktivitetsfall og gjeldskrise i norsk leverandørindustri). 

Den generelle lærdommen fra slike kriser er at dynamikken som skapes, i form av likviditetsfall, soliditetsproblem, etterfølgende ledighet og statsfinansielle problem, ofte er vel så alvorlige som det første sjokket.

Trolig kan dette og bli situasjonen hva gjelder effektene av viruset på økonomien. Lidelsene og tapene som følge av sykdommen er alvorlig, likeså nedstengningene. I Kina kan BNP-fallet i første kvartal 2020 ha vært på over 10 prosent, regnet på 12 måneders-basis. Strømproduksjonen var ned om lag 20%. Effektene av redusert produksjon sprer seg nå gjennom globale forsyningskjeder. 

I Kina, i Italia og i utvalgte industrier kan dog effektene bli større om viruset blir «tuen som velter de store lassene». 


3. Observerte justeringsmekanismer

Den norske kronen har alt svekket seg, en svekkelse som har etterfulgt en periode med en stadig svakere krone. Dette bør øke norske bedrifters konkurranseevne, og er bant de mest kraftfulle generelle virkemidlene som finnes. De siste 2 år har kronen svekket seg med om lag 20% mot den amerikanske dollaren.

Den amerikanske sentralbanken har allerede redusert styringsrenten og tilført likviditet til markedet. Flere slike tiltak kan ventes, også i Norge. Med svært lav inflasjon har sentralbankene sterke virkemidler til rådighet (lavere renter, økt tilførsel av likviditet og annen «pengetrykking»). Nå er budsjett-tiltak også blitt varslet, bl.a. i USA.


4. Norske «tiltak»

Noen parti, bl.a. Fremskrittspartiet, har allerede foreslått den normale mix av sine tiltak; samferdselsinvesteringer, formuesskattelette og avgiftssenkninger. Disse tiltakene framstår som «mer av det gamle» og lite målrettede (e.g. økte samferdselsinvesteringer). Utsatt formuesskatt er og vært lansert tidligere, bl.a. etter oljebremsen. I 2017 var det 36 søknader om slik utsatt skatt.

Generelt er det etter mitt syn behov for handlekraft, ikke minst i sykdomsbekjempelsen. 

Litt «is i magen» kan dog og være klokt hva gjelder bruk av økonomiske virkemidler. 

Ut fra gjennomgangen over framstår følgende tiltak nå som mest aktuelle:

1) Sykdommen som sådan og kostnadene ved å bekjempe den; Ekstrabevilgninger til den regionale spesialisthelsetjenesten, FIH og andre som påføres store kostnader framstår som egnete «no regret»-tiltak. Kommunene har en hovedrolle så langt det gjelder forebyggende tiltak og som yter av helse- og omsorgstjenester i forhold til eldre og syke. Øremerkete bevilgninger bør gis, også for å understreke kommunenes særlige rolle.

2) Karantenetiltak, fravær fra arbeid o.l.; Et spørsmål som kan dukke opp er spørsmålet om hvem som skal bære kostnaden ved sykdomsforebyggende fravær. Sykelønnsordningen dekker fravær ved sykdom mens permitteringsloven (med arbeidsgivers dekningsperiode) dekker kostnaden ved nedstengning. Her er endringer foreslått, hvilket virker rimelig.

3) Sykdomsbekjempende tiltak, stengninger og avlysninger; Så langt er reiselivsnæringen og luftfarten spesielt sterkt rammet. Dette er alvorlig idet begge er en del av infrastrukturen, og siden især de tre «norske» luftfartsselskapene sliter med høy gjeldsgrad (forskuddsbetaling av kunder og finansiering av fly). I 2008 etablerte myndighetene mekanismer for å støtte norske banker med likviditet. Likviditetsstøtte for reiseliv-, kystruteselskap og luftfartsindustrien bør kunne vurderes nå. En dialog med næringen om tiltak vil være på sin plass.

4) Redusert eksport; Noen norske bedrifters kunder vil stenge ned og/eller redusere sine kjøp, i det minste i en periode. Slik det nå ser ut effektene dog moderate. Igjen framstår en mekanisme som kan styrke likviditeten som det mest egnete virkemiddelet.

Figur 2

5) Effektene av nedgangen i prisen på olje- og gass, herunder effekten på leverandørindustrien; Norske oljeinvesteringer har økt de siste årene etter fallet etter «oljebremsen». Investeringene i 2019 svarte om lag til det som kan ventes å være det langsiktige nivået.  

Figur 2 viser at oljeinvesteringene har svingt dramatisk det siste tiåret, med en sterk oppgang til 2014 etterfulgt av en svært sterk nedgang.  Faktisk har oljeinvesteringene, hensyntatt eksport/import, gitt vel så store svingninger inn i økonomien som hva de samlete mellom-langsiktige budsjettendringene har bidratt med. Det kan derfor argumenteres for at sterkere virkemidler er nødvendige for å påvirke industriens valg. Stabile rammevilkår er bra, men ikke om industrien selv svinger.

Det enorme oljeprisfallet har sjokkert industrien og vil lede til tiltak, også om prisene igjen øker noe/opp mot siste års nivå. 

Det viktigste myndighetene kan gjøre er å bidra til «stø kurs». Holder oljeprisene seg lave i en periode, e.g. 6 måneder, så kan tiltak for å akselerere de utbyggingene som ventes å komme være et egnet tiltak. I sum er det minst et halvt dusin prosjekt på vei, med en samlet investeringsramme på over 200 mrd. kroner. 

Økt «friinntekt» for utbygginger vedtatt iverksatt i 2020 og 2021 («FID») kan være et mulig grep (økt fradrag for utbyggingskostnadene). Dette virker direkte og rammer ikke statens langsiktige inntekter. Dette forutsetter at fri-inntektssatsen holder samme gjennomsnittsnivå gjennom sykelen, altså at den igjen reduseres i neste boom.

Ettersom oljeinvesteringene hopper opp og ned drevet av industriens valg, dels basert på næringens sentiment, bør det også vurderes om ikke variabel friinntekt mer generelt kan være en egnet mekanisme til å kutte toppene og unngå bunnene.