Bildene fra Italia av koronavirusets herjinger har sjokkert oss alle. Titusener smittet. Tusener syke og døde. Utallige tragedier.

Mot en slik dramatisk og uventet trussel må alt gjøres. Mange lands politikere ble anklaget for å gjøre for lite for sent. I mangel på data er det naturlig og riktig å ta hardt i. For å være på den sikre siden.

Først nå begynner et bilde å avtegne seg. Vi visste at Italias befolkning er av de eldste i Europa og at italienerne lever tett sammen. Vi visste og at Italia har flere flyforbindelser fra Kina enn noe annet europeisk land, og at hundrevis av gjestearbeidere vendte tilbake fra Kina etter kinesisk nyttår. Data viser også at Italia er det landet i Vest-Europa med høyest resistens mot antibiotika. 

Opp til 40% for noen kombinasjoner av lidelser og medisiner. Dette tallet er 10 ganger så høyt som i Norge, hvor tilsvarende tall er 4%. Dermed er det krevende å bekjempe koronaens følgesykdommer. En eldre og delvis sykelig befolkning hadde dermed en svekket forsvar da koronaen angrep.

Hva som videre skjedde er spekulasjoner. Det er dog rimelig å anta at et svært stort antall italienere i nord ble smittet tidlig. Dette ble ikke oppdaget siden sykdommen utvikles sent og spres før de første sykdomstegn ses.

Dermed kan titusener, kan hende hundretusener, ha vært smittet før en tsunami av lidelser kom til syne. Kapasiteten ble sprengt, så da testet Italia få og kun de mest syke. Målt dødelighet ble dermed skyhøy, høyere enn i noe annet land. Dermed ble prioriteringene ytterligere strammet til. Kun de mest syke ble i en periode testet og kun de aller sykeste lagt inn på sykehus. Terskelen økte og økte. Det samme gjorde den målte dødeligheten.

Tallene ble stadig verre, dels på grunn av realitetene, men minst like mye fordi utvalget ble skjevere og skjevere.

Andre land så hva som skjedde, først uten å agere og så med frykt. Da Italia fikk full oppmerksomhet så vi først de grusomme bildene, hørte historiene og så de grusomme tallene.

Først nå er grundigere data på bordet. Det italienske helsedepartement har undersøkt de som tragisk nok har dødd. Medianalderen deres var vel 80 år. I tillegg hadde, den andelen av de døde som nå er videre undersøkt, i gjennomsnitt 2,7 andre diagnoser FØR de ble smittet av koronaen.

I influensasesongen 2017-18 i Italia henvendte 8,7 millioner mennesker seg til familielegen eller barnelegen på telefon for et «influensalignende syndrom». Mindre enn 1/4 fikk besøk av legen. Ikke færre enn 18.000 mennesker døde «med influensa-komplikasjoner», mest eldre. Av de 18.000, døde 173 (1 av 100) på en intensivavdeling. Så, det Italienske helsesystem var simpelthen ikke designet for en pandemi.

For alder er tallet i Norge 89 år. Om andre diagnoser er intet så langt kjent, selv om FHI vel har tallene og selv om tallene nå, selvsagt anonymisert, kunne ha blitt gjort kjent. Det samme gjelder data angående de som nå følges opp i Norge, de om lag 90 sykehusinnlagte.

I Norge testes nå kun de utsatte gruppene, de syke og (rimelig nok) helsearbeidere. Vi er dermed på samme vei som Italia, hva gjelder skjevhet i informasjonsgrunnlaget.

Det er ikke gjort forsøk, såvidt vites, på å teste et utvalg, f.eks. i Oslo og i utsatte kommuner (Sel, Hol, Frosta), selv om dette kunne ha gitt verdifull informasjon. Det er visst nok ikke kapasitet.

Kjendiser, statsråder og statssekretærer testes dog.

Norge følger ikke rådet fra WHO om å teste bredt, i alle fall er andelen smittede i forhold til testede høyere i Norge enn i minst et halvt dusin land (Russland, Vietnam, Singapore). FHI snakker om testede i forhold til befolkningen. Vi er få i Norge, så da blir alle tall store. Det viktige er dog antall testede sett i forhold til smittede. Et lavt tall viser at det testes bredt. Et høyt tall at man kun tester de som med høy sannsynlighet antas å være syke.

Dermed settes dramatiske tiltak inn uten at potensielt tilgjengelig kunnskap er hentet inn, systematisert, korrigert for utvalgsfeil og de rette avveiningene gjort. Operasjonssaler er stengt, pasienter sendt hjem og 100000 sendt ut i arbeidsledighet. Bedrifter bygd gjennom generasjoner kollapser.

I ettertid vil vi alle se at mange riktige beslutninger er blitt tatt, og noen åpenbart gale. De siste må vi alle, med forståelse, unnskylde. Noe vil skyldes usikkerhet, mangel på data, en overbelastning av systemet og kaos.

Men, ingen unnskyldning finnes etter mitt syn for å ikke systematisk hente inn data, systematisere denne, korrigere for utvalgsfeil og gjøre bevisste avveininger som tar hensyn til både den antatte gevinsten og den dramatiske kostnaden av tiltakene som nå er satt inn.

Det som er riktig ille er om så dramatiske tiltak er satt inn at det skapes slik et kaos at det ikke er kapasitet til å forstå hva som virkelig skjer. Det aller verste er at dette kan hindre oss i å gjøre det som er nødvendig for de som trenger det mest.